Et helvetes liv

Med subbende skritt tvang hun den tynne kroppen bortover
veien. Skippergata,  forbi filmens hus, Tollbugata og mot
parken i enden av veien. Horeparken. De grønne buksene
fremhevet magre bein, og den hvite hettegenseren fra Handz
Up var kort nok til at piercringen i navelen var synlig.

Smilet var klistret på og øynene var tomme. Den siste
friskmeldingen var pumpet inn i en åre på håndflaten, og
hun var atter en gang på vei til jobb. Penger måtte
tjenes, før rusen igjen forlot kroppen hennes, og etterlot
henne som en hjelpeløs, skjelvende skapning på bakken.
Steinmaska var klistret på. Posisjonen var inntatt.

Det var mange biler idag. Heldigvis. Da ville det nok ikke
ta så lang tid før hun hadde tjent inn nok penger til å
holde seg frisk og oppegående denne dagen også. hvis hun
var heldig, så ville hun ikke trenge mer enn to turer.

Bilene kjørte sakte forbi henne. Kåte mannfolkblikk
betraktet henne med noe hun syntes lignet hån i blikket.
Opp og ned. Opp og ned. De passerte langsomt, for også å
kunne ta de andre skulpturene som sto der, undre nærmere
åsyn, før de plukket ut hvem de ville ha.

Hun nikket til den unge jenta, som hadde inntatt plassen
like ovenfor henne, på den andre siden av veien. De var
jevnaldrede, de to, visste hun. 22 år. 22 år og narkomane.

En av bilene stanset foran henne. Vinduet på BMWen ble
rullet ned. Mørke, buskete øyenbryn ble hevet. Han de
tilhørte var nok i slutten av 50-årene, kanskje noen og
seksti. Han kunne vært bestefaren hennes.

Hun ble stående urølig. Rett i ryggen. Smilende.
steinansikt tar stumt imot det granskende blikket, som med
klare ord forteller henne hva hun er for han. En vare. Et
sexleketøy. Etter noen sekunders betenkningstid gjør han
tegn til at hun skal sette seg inn i bilen. Lydig gjør hun
som han sier. Fortsatt smilende.

"500"?? Han måler henne kritisk med øynene. Syntes prisen
er for høy. Altfor høy. Hvor gammel var hun
egentlig? "17". Hun kunne ikke senke prisen litt da? være
litt grei og gå litt lavere. 500 kroner var tross alt mye
penger. Hun rister på hodet. Beklager. det er fast pris.
Ikke helt fornøyd lar han det gå. Utvalget var ikke som
han håpet, påpeker han. Men han vil ha noe, og han vil ha
noe NÅ. Så hun og de skyhøye prisene hennes får gå. Hun er
jo ung. Hadde han visst hun var over 20, hadde han nok
takket nei. Men hun ser ung ut. Heldigvis for henne.

Men det forventes valutta for pengene, snøfter han, idet
bilen starter og de runder svingen. Hun nikker. Smiler.
Han bestemmer hvor de skal kjøre.

På kaia, mellom noen kontainere, dør motoren på bilen ut.
Sultent river han i klærne hennes. Klemmer brystene
hennes. Kysser henne. Ånden forteller henne at han
sannsynligvis har glemt å pusse tennene etter gårsdagens
fyllekule.

Hun er naken under fingrene hans nå. Hun klemmer rundt
den hårete dingsen hans med den ene hånda. Den andre
ligger på den svette ryggen hans. Dingsen blir fort hard.
Heldigvis. Steinansiktet smiler. Hun stønner. Det gjør han
også. Øynene hans er kåte. Hennes er tomme.

Pesende velter han seg over henne. den gummikledde
tissemannen blir presset inn mellom beina hennes. Ut. Inn.
Ut. Inn. Svetten renner. Drypper ned på den nakne huden
hennes. Han griper om brystene hennes. Liker at de er små.
tenåringspupper. Våte lepper kysser henne igjen. Pusten
hans går fort.

I et lite øyeblikk virker det som om kåtheten gjør han
litt hyggelig. Han forsikrer seg fornøyd om at hun nyter
det, hun også. Steinmaska fortsetter å smile. Hun nikker
bekreftende. Kjempegodt! Himmelsk!

Endelig går det for han, og heseblesende velter han over i
sitt eget sete. tenner en røyk. Tar på seg buksa og
knepper igjen knappene i skjorta. Han er fornøyd, men
syntes fortsatt at prisen er altfor høy. Dyrt, mener han.

Hun er påkledd nå. Steinansiktet smiler. Hun er vennlig,
men bestemt. 500 er prisen. Lavere kan hun bare ikke gå.
Hun får pengene og takker for seg idet bildøra smeller
igjen bak henne. Bestemmer seg for å unne seg selv 5
minutter pause. Røykepause.

Bak noen busker i parken, spyr hun. Brekker seg gang på
gang. Smilet er borte nå. Steinmaska ligger igjen på gata.
Det er hun som er i parken. Hun hulker. Gråter. Kaster opp
mer. Hun hater å jobbe!

"Hore", hvisker bladene på løvtrærne rundt henne.
"Billige tøyte" kvitrer fuglene muntert.
"Jævla narkoludder" klukker vannet i fontenen.

Hun trekker pusten dypt, og lar håndbaken trylle vekk
tårene. Smerten, som i noen minutter, har vært godt
synlig i øynene hennes, blir bestemt jaget vekk.

Hun forsøker å ta seg sammen mens hun retter litt på
klærne og sminken.. Tomme øyne betrakter henne i det lille
lommespeilet hun bestandig bærer i veska. Smilet er
tilbake igjen. Steinmaska atter en gang på plass. Rett i
ryggen, inntar hun posisjonen. Tilbake på jobb. Pausen er
over nå.

Innenfor maska fortsetter tårene å renne. Jenta som hadde
stått rett ovenfor henne er forsvunnet nå. Kvinnen som har
overtatt hennes plass er sliten. Kinnene hennes er
innhulet. Hun er preget. Øynene hennes er tomme. Hun vet
at hun selv blir mer og mer lik denne kvinnen for hver
jobb som utføres. Da vil hun aldri i livet kunne ta 500
kroner. Det er hun klar over. Men heldigvis kan hun det
ennå.

En bil bremser foran henne. Sotede vinduer blir rullet
ned. Hun nikker bekreftende på spørsmålet om å suge mannen
for 300 kroner. Det vil sørge for at hun har penger nok
til å takle denne dagen også. Det vil bli dagens siste
tur, og hun vil kunne forlate gata med alle blikkene.
Derfor godtar hun prisen, selvom hun egentlig pleier å
forlange 400. Hun makter bare ikke å stå der lenger nå.
Hun vil hjem.

Nok en gang glir kåte hender over kroppen hennes. Klærne
blir revet i, og en møkkete finger blir presset inn mellom
beina. Det gjør vondt. Gjør vondt inni hele henne. Han er
hardhendt. Liker det visst sånn...

Pliktoppfyllende suger hun på den bankende, røde dingsen
til mannen i tredveårene, samtidig som hun desperat
kjemper kampen mot den illsinte djevelen som romler inni
magen hennes og gang på gang forsøker å true seg opp
gjennom halsen.

Heldigvis smaker gummien hun har valgt en anelse jordbær.
Hun forsøker å forestille seg tiden da hun var barn, som
moren hadde servert henne jordbær og is, nesten daglig,
hele sommeren. Jordbær var godt. Hun sugde fortere. håpet
det snart ville gå for han.

Endelig ble negler presset inn i ryggen hennes og fingrene
hans dro henne i håret. Kroppen skalv under henne, og hun
kunne, atter en gang, rette seg opp og formane klærne på
plass. Jobben var utført. 300 kroner ble mottatt med smil
og takk, før hun hoppet ut av bilen og forsvant rundt
hjørnet.

Djevelen inni magen hennes hadde ennå ikke gitt opp
kampen, og hun måtte innse at den nok en gang kom til å
vinne, mens hun kom til å tape. Men djevelen var snill mot
henne denne gangen. Den nøyde seg bare med å forårsake
noen brekninger. Det fantes ikke mer å kaste opp.

På veien bort til skippergata byttet hun til seg 6 grønne
piller mot 200 kroner. 3 stykker forsviner øyeblikkelig
inn i munnen og etterlater seg en sterk blåfarge på tungen
hennes.

Hun runder hjørnet til Karl Johan, og småløper nedover
mot trafikkanten. I trappa ser hun en kjent fjes. Hun
slipper å lete lenge idag.

550 kroner fattigere, men med et halvt gram av hennes
brune pulvervenn i lomma, dumper hun ned på et ledig sete
på t-banen. Linje 5 til vestli. Gleder seg til å høre døra
til leiligheten smelle igjen bak seg, for så å la
sprøytespissen få henne til å glemme og fortrenge,
ihvertfall for en liten stund, mens rusen får gli gjennom
kroppen og bedøve henne.

Hun lar stillheten legge seg rundt henne, som et
beskyttende teppe, idet nålen atter en gang treffer sitt
mål, og fyller årene hennes med innholdet i pumpa.

Nok en gang blir hun befridd fra det evige marerittet som
livet hennes har blitt.

Steinansiktet har hun latt ligge igjen på gata. Smilet
også. Søvnen river i utmattet kropp og hun lar klærne
falle mot gulvet før hun kryper under dyna, i mørket og
stillheten.

En slitt teddybjørn gripes fatt i av tynne armer og
klemmes mot brystet. Den føles myk mot naken hud. Myk og
trygg. Sarte øyelokk lukker igjen tomme øyne og hun lar
drømmene føre henne vekk fra virkeligheten og den tøffe
hverdagen. Vekk fra kåte bestefarhender og de skitne
pengene deres. Vekk fra Heroinen. Vekk fra
sprøytestikkene. Vekk fra blikkene, som er så dømmende.
Vekk fra ordene, og vissheten om at hun har tapt.

Hun er kun en skitten narkoman og hore.

Hun drømmer om barndommen. Om latteren og smilene i
livlige barneansikter. Drømmer at tiden blir skrudd
tilbake, så hun kan velge om igjen. Da ville hun ha visst
hva hun skulle velge. Eller... Hun hadde ihvertfall visst
hva hun IKKE skulle velge. Da ville hun kanskje ha vært et
menneske...

#prostitusjon
#rusavhengig
#narkotika
#samfunn
#novelle

Mange har sikkert fått kjennskap til Petter Nyquist, bedre kjent som Petter Uteligger, etter sine dokumentar-serier fra Oslos rusmiljø.

For Petter, har 'gatefolket' blitt mer enn (potensielle) deltakere til evnt nye tv-serier.

Jeg har i mange år vært en del av Oslos rusmiljø, og vært så heldig å bli kjent med Petter.

Her er en artikkel fra da han 'spanderte' helsesjekk på mine 2 firbeinte venner Lukas og Charlie

Dyrevennen

I møtet med en tøff og brutal hverdag synes mange rusmisbrukere det kan være vanskelig å stole på andre mennesker. Slikt blir det gode dyrevenner av.

- Du er så fantastisk flink med hundene!

Ansiktet til veterinæren på Romsås Senter lyser når Rikke (34) kommer gående med hundene Lukas (8) og Charlie (5). Vi er ti minutter for tidlig til timen, men blir tatt imot med åpne armer. Stiftelsen Petter Uteligger har dekket regningen for at hundene til Rikke skal få en veterinærsjekk.

- Uten hundene hadde jeg ikke overlevd. Ved å ha hund må jeg skjerpe meg veldig. Jeg må legge opp dagen, komme meg ut på tur og ha rutiner.

Rikke tar med hundene til hundeparken, og de har lært seg å kjenne bybildet ved å sitte sammen med henne og selge =Oslo. Hun ville gå på kurs med Lukas, men fikk beskjed om at de ikke ville ha henne med fordi hun var narkoman. Noen mener også at hun ikke burde ha hund, men istedenfor å rope slengbemerkninger i forbifarten, oppfordrer Rikke folk til å komme bort og snakke med henne og se at hun tar vare på hundene. Veterinæren på Romsås er i hvert fall ikke i tvil - Charlie og Lukas kunne ikke hatt det bedre!

Tilbake i leiligheten hennes, sitter Rikke i sofaen og kikker ned på Charlie som ligger rolig ved siden av henne. Hun koser med den myke pelsen, og sier at uten hundene vet hun ikke hva hun skulle ha gjort. Rikke har bodd syv år på gata, men har de siste årene bodd i egen leilighet. Hun forteller at mange narkomane ikke stoler på mennesker, men at de er veldig dyrekjære.

- Du vet du kan stole på dyrene, mer enn mennesker. Se på alle hunder som kommer din vei som om de kan lære deg noe om deg selv og verden!

Rikke sier at man får så mye ut av å ha kontakt med dyr, og drømmen er å jobbe forebyggende med ungdom i faresonen og dyr.

- Men det er vanskelig å forklare et hull på 15 år på CV’en. Jeg har holdt noen foredrag på skoler og ungdomsklubber. Det var veldig givende, og ungdommen ble kjent med en brutal virkelighet. Jeg vil gjerne bruke den “utdanningen” jeg har fått på gata til å hjelpe andre.

I nærmiljøet har Rikke vært åpen om bakgrunnen sin, og sier hun har fått mye igjen for å være ærlig.

- Jeg er ikke flau over å ha vært der, men er heller stolt over å ha kommet dit jeg er nå. Man får igjen for strevet hvis man prøver hardt nok, men det er mange som ikke klarer å ta den kampen.

Rikke oppfordrer politi og helsepersonell som skal jobbe med narkomane til å bli med på gata noen dager og se hvordan det faktisk er. Hun sier få kan forestille seg hvordan det er å stå i en by uten penger, uten noe sted å gå. Hun synes systemet er tunggrodd, og det hjelper ikke. Enkeltmennesker kan gjøre en større forskjell, når det egentlig er systemet sin jobb.

- Programmet til Petter har fått veldig slagkraft. Hadde vi ikke hatt Petter Uteligger sin stemme, så hadde det vært katastrofalt nå. Han viste hvordan det er; dag ut og dag inn med dette maset. Du har aldri fri, alt dreier seg om neste skudd. Jeg håper det skaper ringvirkninger! Petter bryr seg virkelig. Det er mange enkeltpersoner som bryr seg, men Petter hadde kamera og kunne vise det til resten av Norge. Det ble en serie som fenget veldig mange.

I leiligheten venter Charlie og Lukas på ettermiddagsturen sin, og Rikke understreker igjen betydningen de pelskledde vennene har hatt for henne.

- Uten dem hadde jeg ikke klart meg. På dårlige dager tar jeg med hundene inn i skogen, og så er vi der bare hele dagen.

Her finner du flere historier om folk som har fått en oppmuntring i hverdagen av Petter Uteliggers stiftelse.

http://petter-nyquist-c2nf.squarespace.com

Vi, jeg, Charlie og Lukas satt veldig pris på oppmerksomheten...

#RikkeEriksen
#PetterUteligger
#hund
#rusavhengige
#Oslo

Dette er en dokumentar fra Oslos rusmiljø.
13 år siden. !
Men alikevel relevant idag.
Jeg var 21 år, den gang "Falske Gleder" ble spilt inn.
Jeg er 34 år nå...
Har et annet liv enn da jeg var forteller-stemmen i denne dokumentaren.
Men mye er likt.
Både Vegard, Henrik og jeg er -mot alle odds - fortsatt i live.
Men vi strever alle, hver dag, i hver vår kamp.

Se filmen
Bedøm selv

#samfunn
#rus
#narkotika
#Rikke Eriksen
#Narkoman
#Oslo

Jeg tenner
en fyrstikk
jeg lar den brenne

Liten flamme
varmer godt

Den bøyer seg
ettersom den blir varmere
Mer nedbrent

Snart nå den fingeren
men jeg lar den brenne
jeg trenger den varmen

At jeg vil få vondt seinere
det tenker jeg ikke på
da...

 

#Dikt

#Ensomhet

#Piken med fyrstikkene

 

 

Jeg har en venn

Han og jeg
Har i årevis
Visst om hverandre
Og har tråkket i de samme spor
Levd våre liv
I de samme gater

Vi var begge
en del av
Tig(g)erstadens tunge rusmiljø

Men det var først
Da vi begge flyttet
Til samme nabolag
At vi ble bedre kjent

Og sakte, men sikkert
Begynte et vennskap
Å spire, Å gro

En gjensidig Tillit og respekt
For hverandre
Vokste
Ettersom tiden gikk
Og vi tilbrakte mer tid sammen

Det ble mange, lange samtaler
Diskusjoner
Vi delte drømmer og tanker
Meninger og fremtidshåp
Fortidens opplevelser
Både gode minner
Og de som ikke var så gode

Han har blitt en av mine nærmeste venner
En jeg VIRKELIG bryr meg om
Og som jeg kan stole på
Og komme til

Uansett

Om jeg vil snakke, gråte, le
Eller rett og slett bare være 'alene' sammen med

Og det er ikke mange jeg klarer å "være stille i lag med"
Ifall ikke uten at det blir kleint

Ei heller komme til
Når marerittene ikke lar meg være i fred
og nettene blir uten søvn
Bare fordi jeg trenger
Å sovne inntil noen
For at marerittene
Skal forsvinne

Jeg har en venn
En god venn

Og jeg er så glad
For at han er min venn
For at han er i mitt liv
For at han er den han er
Og holder av med meg

Sindre heter han...

Sindre har en nydelig Rotweiler  Loke heter han
En klok og snill og trofast hund
Som har vært Sindres trofaste
Støtte og følgesvenn
i mange år

I 2013 skjedde det noe
Som forandret Sindres liv
for alltid

På en stor, gammel og slitt trebåt - Toftøy
Som Sindre hadde blitt eier av
Bare timer tidligere
Avfyres et skudd
Fra en avsagd hagle

Sindre blir skutt i beinet

Han redder såvidt livet
Men beinet er borte

Under 40 år gammel
Må Sindre innse
At han for resten av livet
Må leve med ett bein
Og en protese

Og om ikke enda verre
Må han leve med minnene
Fra det som skjedde
den gangen,
en sommerdag i 2013

Og ikke bare dét
Men pga sprikende forklaringer
Om hva som skjedde
Nå han leve med
Spekulasjoner
Om hvem som avfyrte hagla
Den sommerdagen

Selv er han ikke i tvil

Men etterforskningen
Ble lagt brakk
Hagla var kasta på havet
Og Sindre
Måtte leve videre
Uten verken erstatning
Eller en avslutning på saken

For meg personlig

spiller det egentlig ingen rolle

hva som skjedde på Toftøy

For meg er Sindre uansett den samme gode vennen min

men jeg skulle ønske Sindre kunne fått en rettferdig avsluttning/behandling av saken.

Så han kunne konsentrere seg fullt og helt om veien videre

og ikke det som har vært

Men det er nok bare en ønsketenkning at det skal skje...

Toftøys aller siste seilas 

og det som hente på den seilasen

vil nok - dessverre - gli inn i historien

som en sak de aller fleste ikke engang har hørt om

og snart være en glemt hendelse

for de fleste

For min venn Sindre, derimot

vil ingenting bli som det var før den skjebnesvangre seilasen

Han har ikke så mange andre valg 

enn å fortsette veien - fremover

skritt for skritt

Han må gå videre

vel vitende om at han aldri vil bli den han var

- Beinet han mistet er erstattet av en protese

- Og de psykiske ettervirkningene

må han takle som best han kan 

Jeg  beundrer han

for at han fortsetter å kjempe

med gnagesår

både på sjelen

og etter den dårlig tilpassa protesen

uten å la bitterheten ta knekken på han

og - som regel - ved godt mot og med sitt gode humør intakt

Og jeg er stolt over å kunne kalle han min venn...

--------------------------------------------------------------------------------------

En av de få som fattet interesse for hva som egentlig skjedde på Toftøys siste seilas, var Sindre Leganger

Han har laget podcast-serien Skuddet på Toftøy for Aftenposten

Om du har lyst å høre de involverte fortelle om sine opplevelser , samt høre hva politiet hadde å si om saken

kan du gå inn  https://soundcloud.com/user-78586838

 

 

#Skuddet på Toftøy

#Rusmiljø

#uløste kriminal-saker

#vennskap

Så er den ENDELIG her. Den vi har venta på lenge. Og vi nyter lange turer i skogene omkring Romsås, her vi bor...

Charlie har blitt en skikkelig snowdog.... Han hopper av sted på lette bein, som han aldri skulle gjort noe annet...
Litt kleint pga snø som klumper seg i pelsen hans.
Jeg er lite erfaren med det problemet. Ingen av mine tidligere hunder har hatt pels som trenger mye stell.... Så det er en bratt læringskurve for meg å bli kjent med "hva som gjelder" for puddelpels.... tips mottas med takk...

Her kommer noen bilder fra siste dagers turer

I går kveld ankom Cherie Romsås.
Hun er en hvit gjeterhund (hvit shæfer) på ca 4 år, og vi har gleden av å ha henne på besøk noen dager, mens mamma hennes Tiril er på sin lille ferie 😀

Vi har nettopp hatt en morgenstund, med alle 4 på mitt soverom. 4 stk teller vi nå. 3 4-beinte,

Lukas (under)

Charlie (under)

Pluss besøket vårt,

Cherie (under)

Og meg da....

(Under)

Klokken er snart 10.00, og vi er I ferd med å våkne til en ny dag.  Sola skinner bak den mørke rullegardin,  og selvom jeg ikke har forlatt køya enda, så VET jeg vi 4 skal kose oss masse idag...

Hva planen er?

Først en bitteliten tissetur før frokost.
Så venter skogen på oss....

Og selvom ikke "barna" (les: hundene) vet det ennå, tror jeg de også vil nyte denne solfylte oktober-mandagen...

Skjebnen mener visst at jeg trenger å stå opp tidligere... klokken 06.00 kom selveste Kenneth Johanzen på besøk... og vekket husholdet til live..

Mårratrynet meg

Morgen-gjesten min Kenneth Johanzen, I mine rosa pysjbukser

Over:  søte Charlie

Under : Vakre Lukas

Mine to vakre 4-beinte venner Charlie og Lukas våknet et øyeblikk, men sovna igjen..

Så ennå er det fred I huset..

Inntil videre..

Planene for idag?

Jo...
Vi skal faktisk ut å selge =Oslo idag,
Lukas, Charlie og jeg.
For første gang på evigheter...
6 blader er målet for dagen...

Håper på å stå på Grorud - senteret, 
men man er nødt til å sette seg opp på plass,
så kan bare håpe på den plassen.. foreløpig...

Min vakre Lukas

Min kjære lille ulldott Charlie

Så som dere ser ,er vi fortsatt I temmelig "søvnig morgen-form" her på toppen av Romsås...

Gjett hva

Helse-Norge fornekter seg ikke
Endelig var dagen jeg har ventet så lenge på her... og feil, som hadde blitt gjort for flere år siden skulle det  endelig bli gjort noe med.
Prosessen med å få en ny tanngard skulle starte opp igjen, etter å ha "ligge død i nærmere 4 år.
Og jeg var et følelsesmessig kaos innvendig med nervene i tykke lag utenpå...

Lukas var overlevert til "pappan" sin (les: min faste hundepasser for min "hvite prins"), så jeg skulle kunne konsentrere meg om inngrepet jeg hadde i vente. Og å komme meg etter narkose og operasjon.  Charlie var sammen med kjæresten min Per Einar, på hytta i Ås. Per hadde tatt permisjon fra både jobb og egen behandling for å hjelpe meg med Charlie+ å være moralsk støtte i forkant og etterkant av inngrepet.
Alt var klart, og mamma og jeg kjørte mot sykehuset i Østfold. Begge forventningsfulle og aldri så lite nervøse for om alt ville gå etter planen.

Tidspuktet for oprasjonen var satt til  kl 10.00, og vi var ute I god tid.
Da vi kom opp til avdelingen der operasjonen skulle foretas tok det litt tid før vi fikk huket tak I en ansatt og meldt vår ankomst,  og spurt om alt var I rute. Fortsatt med håpet om at dette skulle bli en annerledes opplevelse enn forrige gang.
Da de trakk samtlige tenner I underkjeven min, mens jeg lå og sov på lystgass - egentlig var det planlagt å trekke 2, rotfylling 3 tenner den gangen for nesten 4 år siden. Sjokket var stort da jeg oppdaget, I bilen på vei hjem at de hadde fjernet 9 tenner mer enn avtalt, og at jeg var etterlatt uten noe som helst tyggeflate.

For meg var det traumatisk
Ikke  bare var smertene uutholdelige men jeg måtte innfinne meg med at jeg ikke var fylt 30 år ennå, men nesten totalt tannløs.. kun 3 tenner var tilbake I overkjeven...  dessuten var planene om å få skrudd inn tenner for å unnslippe gebiss lagt på hylla. Protese ble løsningen de mente var mest hensiktsmessig på meg. Jeg var 30 år og tannløs. Kampen for et rusfri liv hadde brått blitt ET MYYE STØRRE MONSTER å bekjempe.
Håpløsheten var total
Livsgnisten slukket for n'te gang...

Gebisset jeg fikk for å bruke i overkjeven var en stor plastsak, som fylte hele munnen og gjorde det trøbblete å prate, samt ga meg en konstant følelse av å bli kvalt, måtte kadte opp. Dessuten var de HELT umulig å spise med, spesielt siden gebisset til underkjeven ikke passet I min munn overhodet. 5 minutter er til dags dato rekorden på hvor lenge jeg har klart å ha dem I munnen, før brekninger tvang meg til å ta dem ut. Langt mindre fungerte de til noe som helst. Verken til å spise, prate, eller bare for syns skyld. De er fremdeles så godt som ubrukte, lagt lengst inn I skapet på badet, der jeg ikke engang kan se dem. Tannlegene som hadde utført inngrepet nektet å vedkjenne at de hadde tabbet seg ut. Nei. Jeg var problemet. Frekk og umulig å samarbeide med. Respektløs og uten et snev av fornuft eller normal folkeskikk/oppførsel. Og de hevdet gjentatte ganger på telefon til min mor hvor på trynet ruspåvirka jeg var. Ute av stand til å si no forståelig eller stå på beina. Verken min mors hentydning til at dette skyldtes nerver mer en rus falt for døve øreringer.  Heller ikke at tannlege-angst var årsaken til at jeg var henvist nettopp til det kontoret, der de hadde Lystgass - behandling,  syntes å ha særlig betydning. 

I mine øyne var jeg utsatt for et brutalt overgrep. Det føltes som jeg var voldtatt midt I ansiktet - der alle kunne se skadene jeg var blitt påført.
Jeg har faktisk blitt voldtatt (I ordets rette forstand) 2 ganger for noen år siden. Jeg taklet tiden etter voldtektene mye bedre enn jeg taklet at de tok ut alle tennene mine

Jeg var et følelsmessig kaos
Knust, skadeskutt og blottet for selvtillit. Et vrak.

Og denne gangen skyldtes det ikke rusavhengighet
Det skyldtes behandlingen fra de som liksom skulle Vært mine hjelpere.. Livet. Det normale, rusfrie A4-livet jeg drømte om føltes som kun det - en drøm. Uoppnåelig.

Vi har sendt inn klage ang behandlingen jeg har blitt utsatt for og håper å bli  tilkjent pasirntskadeerstatning.  Selvsagt vil  det ikke vekk smertene jeg hadde I munnen eller opplevelsene som satt spikret fast i minnene. Men de vil gi meg en mulighet til å betale for denne nye tannbehandlingen. Å slippe bekymre meg for de utgiftene også. Det ser ut som det kan gå i orden og det ville nok ha sådd et lite frø av håp. Kanskje... kanskje kunne jeg få smile igjen uten å skjemmes, eller gå ut å spise igjen, uten å alltid måtte bestille mat som ikke trengte tygges. 

Håpet vokste ytterligere da vi kom over en svensk tannlege som hadde spesialisert seg på tannløse,  og som syntes behandlingen jeg hadde fått var horribel. Han startet opp prosessen om å få tenner igjen. For meg var han som sendt fra oven. En engel. En meget snill og tillitvekkende mann, som gjorde (og fortsatt gjør) sitt beste for å hjelpe meg. Han skal ta seg av det som kan Gjøre av tannleger. Han kontaktet sykehuset I Østfold for at de skulle bistå med de kirurgiske inngrepene jeg ville trenge..

Han var grunnen til at jeg og mamma nå var på sykehuset, klare for å få skrudd inn de to første skruene...

Allerede da vi kom fikk vi beskjed om at de var et par timer forsinket. Pga noen akutte operasjoner, som måtte gå foran min time. Det var ingenting annet å Gjøre enn å vente....
Og vente... Og vente...

I de siste ukene før operasjonen  hadde jeg vært stappfull av altoppslukende angst.
I tillegg hadde jeg ligget rett ut med influensa i over 2 uker, og influensaen hang fortsatt i..

Så det vil være en underdrivelse å si at jeg var temmelig ferdig, både fysisk og psykisk og skikkelig utslitt av påkjenninger, sykdom og angst, da vi ankom sykehuset den morgenen (22.10.16), I god tid før timeavtalen kl 10.00

Jeg vet ikke hvor jeg fant kreftene og motet til å tvinge meg til å dra mot sykehuset.
Men... Mest av alt var det vel takket være oppmuntringen fra mine nærmeste, da især min trofaste sterke mamma Torild og min fantastiske og kloke kjæreste Per Einar at jeg klarte komme meg avsted. Uten deres støtte hadde jeg nok ikke klart å ikke gi etter for angsten. Eller lysten til å flykte vekk fra det hele

De hjalp meg å fokusere på det positive som ventet meg i den andre enden av tunellen

Jeg ville så gjerne at dette tann-marerittet skulle slutte.
Jeg ville få tenner igjen.
Derfor beit jeg meg fast.
Tvang meg til å bli hvor jeg var..
Tvang meg til å fortsette å vente...

Like før kl 14.00 var jeg på randen av sammenbrudd, og da mamma ringte for å høre om hvor mye lenger vi måtte belage oss på å vente, kom endelig beskjeden - "du er nestemann inn.. du kan begynne å forberede deg til å bli kalt inn".... 

Jeg forsøkte etter beste evne å samle meg... puste rolig...
Prosessen for å få tenner igjen startet nå straks... Håpets flamme danset i skyggene

Kl 14.45 fikk jeg operasjons-klær og seng.

Kl 15.00 var det vaktskifte
og plutselig og uventet kom kontra-beskjeden -
Grunnet forsinkelsene var min time "desverre" avlyst og utsatt - i 3 uker.

Jeg hadde da ventet over 3 mnd på timen. Og over 5 timer den dagen. Jeg revnet. Jeg rant over kantene og hadde ingen sjanse til å skjule fortvilelsen og fustrasjonen og håpløsheten.

Å bli sendt hjem var som 10 knyttneveslag

Overgrepet som skjedde under forrige tann-behandlings-runde og det påfølgende marerittet marerittet hadde ikke sluttet alikevel.. takket være sykehuset I Østfold har det fortsatt med full styrke....

Jeg våget å tro, håpe på bedre behandling nå.

Det var dumt av meg

Jeg burde visst bedre
Kommentarer som:
- vi måtte jo vente med henne til sist grunnet smittefare (hvorfor da time kl 10.00?)

Etter å ha Vært på to for-samtaler med kirurgen som skulle behandle meg og flere panikkangstanfall pga laaaang ventetid før begge konsultasjonene  , så var ikke angsten min no ukjent for dem.
Men at det betydde no for dem, om jeg ble skambanket  av nervene mine, og at det slukket den gnisten av liv som var tent på ny, så ikke ut til å bry noen andre enn meg og mamma.

Igjen fikk jeg det altså slengt midt I fleisen,  hvor lite jeg betydde. At jeg kun var en verdiløs narkis,  ikke verdt nok til å strekke seg litt for å gi en sjanse til et bedre liv.

Følelsene av nederlag var overveldende.

Jeg har kommet tilbake til hytta i Ås for snart 11 timer siden nå.
Klokken nærmer seg halv 4 på natta. Men jeg får ikke sove. Fins ikke trøtt..

Sjokket er i ferd med å legge seg litt. Og jeg føler meg tom..
Tømt for  alt som fantes av verdi.Men følelsen av håpløshet vokser og vokser. Det samme gjør følelsen av tomhet og oppgitthet. En snikende frykt er I ferd med å fylle opp tomrommet inni meg. Frykten for at de klarte å gi meg det siste, avgjørende nådestøtet ved å sende meg hjem med uforurettet sak.

Raseriet og Sinnet har ikke plass ennå.... Men mine nærmeste er rasende nok for meg også, de..
De kjenner meg, og vet hvor mye det krever av meg å manne meg opp til å møte til disse inngrepene.
Jeg skulle ønske at jeg kunne forbli sterk for deres skyld.
Ikke la dem måtte se meg knuse
Gå I oppløsning.

De fine menneskene som alltid er der for meg.
Mammaen min Torild Melby Eriksen og kjæresten min Per Einar Svendsen, har støttet meg mer enn jeg kunne bedt om.. og Stian Dalberg Johansen, Lukas' "bestepappa" og fast hundepass er,  som har innlemmet meg og Lukas I sin stappfulle timeplan, for å avlaste meg - nok en gang er også en ENGEL...

HÅPLØSHETEN forsøker å fortære meg, men takket være mine gode venner og familie, får jeg ikke lov å gi opp...
Hadde det ikke Vært for dere, kjære venner+familie og mine to vakre nydelige trofaste vofser Lukas og Charlie hadde jeg nok ikke funnet krefter til å fortsette å kjempe, at jeg makter å gå dagene i møte, er ene og alene mine nærmestes fortjeneste .

Helse-Norge har Ihvertfall IKKE hjulpet meg noe særlig.
Heller det motsatte.

Hjertelig takk for at dere gjør veien mot et rusfri liv, så mye hardere, Helse-Norge..
Og takk for behandlingen
Eller mangelen på sådan
Og takk for at jeg i 3 nye uker
Må leve med et indre helvete

Jeg håper bare jeg er sterk nok
At mine venner og  familie er sterke nok.

Men jeg har ikke mye håp igjen nå